Sametinget er blitt en anakronisme

Hammerfest 20.8.26

Av

Jarl Hellesvik

 

I 1987 ble sameloven vedtatt. Det ble bestemt at et Sameting skulle etableres. Både i forarbeidene til lovvedtaket og i debatten i Odelstinget, da lovforslaget ble vedtatt, ble det om og om igjen understreket at samene er en minoritet som skiller seg språklig, kulturelt og i levesett fra den øvrige befolkningen i Norge. Det er dette som er den grunnleggende forståelsen for etableringen av Sametinget. I samerettsutvalgets NOU 1984:18, hvor forslaget om et sameting ble fremmet, heter det at «Det er et grunnleggende forhold at samene har en kulturell egenart(…)» Justisdepartementet uttalte i lovproposisjonen til sameloven at «Departementet slutter seg til Samerettsutvalgets grunnsyn.»

I Odelstingsdebatten om lovforslaget, uttalte for eksempel Einar Førde (Ap) at «politikken må ha som utgangspunkt i egenart og kultur».

I 2020 ble artikkelen «Urbanisering av det samiske elektoratet: En fremvoksende skillelinje i den moderne samepolitikken?» offentliggjort. Den er skrevet i fellesskap av professorene Per Selle ved UiB/ UiT, Anne Julie Semb ved UiO og Kristin Strømsnes ved UiB. Artikkelen informerer om forskning som er gjort på de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall og drøfter resultatene av dette.

De forteller at «En raskt økende andel av elektoratet ved sametingsvalg bor utenfor de tradisjonelle samiske bosettingsområdene generelt og det samepolitiske sentrum spesielt, og svært mange bor i en bykommune.» Og at: «I Norge er mange av samene i byene høyt utdannede personer som livnærer seg og lever på måter som i liten grad skiller seg fra andre byboeres, men som avviker fra tradisjonell samisk livsførsel,». Videre at «Mange samer bosatt i byer lever i det daglige på måter som ikke nødvendigvis skiller seg nevneverdig fra andre byboere, men som avviker sterkt fra tradisjonell samisk levemåte forankret i lokal utnyttelse av naturressurser.» (s.28)

De påpeker at «Sentralisering og urbanisering er pågående globale prosesser med stor betydning for urfolk. Disse prosessene er i høy grad virksomme også i Norge. De demografiske utviklingstrekkene utfordrer antakelsen om at urfolks identitet og kultur er uløselig knyttet til deres historiske hjemland og bestemte måter å utnytte naturressursene på. Både den internasjonale urfolksretten, norsk samepolitikk og mye av Sametingets virksomhet bygger på denne antakelsen.» (s.27)

Her er det på sin plass å tilføye at den lovfestede bestemmelsen om hva som skal til for å kunne bli definert som en same er rasefundert. Den juridisk definerte samen er frikoplet fra ethvert kulturelt kjennetegn.

Innmeldte i Sametingets valgmanntall var i 1989 på omkring 5500 personer. Store deler av disse bodde i Kautokeino-, Karasjok-, Tana-, Nesseby-, Porsanger- og Kåfjord kommune. I disse kommunene utgjorde samene et flertall blant befolkningen, eller var i et så stort mindretall at det preget lokalsamfunnet. Disse kommunene betegner jeg her som de samiske kjerneområdene.

I 2025 var det innmeldt omkring 25 500 personer i sametingsmanntallet. Dette utgjør nesten en firedobling fra 1989. Samtidig bærer dette manntallet mer og mer preg av å bestå av veltilpassede, velutdannede, urbane mennesker som ikke skiller seg verken språklig, kulturelt, økonomisk eller sosialt fra den øvrige befolkningen i Norge. Den overveldende delen av de innmeldte kan betegnes på denne måten. Den relative andelen av de som er innmeldt i manntallet og som bor i Indre Finnmark, faller stadig, mens andelen som bor i byene øker kraftig. Det er smått med samisk, kulturell egenart å finne blant dem som står innmeldt i Sametingets valgmanntall. De fleste lever sine veltilpassede, erkenorske, urbane liv rundt omkring i Norge, på samme måte som den øvrige befolkningen i byene og tettbygde strøk.

En stadig større del av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall har en kunnskapsfattig, nostalgisk, drømmende, romantisk og virkelighetsfjern holdning til den tidligere- og nåværende naturale, samiske kulturen. Det er en kultur som en i tillegg finner stadig mindre av blant de som er bosatt i de samiske kjerneområdene. Det samme gjelder for sametingsrepresentantene.

Utviklingen knyttet det som kan omtales som sametingsystemet, kan listes opp på denne måten:

1.  Innmeldte i Sametingets valgmanntall bor i stadig større grad i byene og i de sørligere deler av Norge. Den relative andelen innmeldte bosatt i Indre-Finnmark (Karasjok kommune + Kautokeino kommune) har gått ned, fra 39 % i 1989 til 12 % i 2025.

2. Antallet sametingsrepresentanter er 39. Valgkretsen Sør-Norge omfattes av Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Dette området ligger utenfor det området av Norge som Erna Solbergregjeringen (2013-2021), av uforståelige grunner, begynte å omtale som «Sapmi». Denne valgkretsen har nå 24% av de innmeldte i Sametingets valgmanntall. Hver fjerde innmeldte i sametingsmanntallet er altså bosatt utenfor det som kan betegnes som H, V og Krf sitt «Sapmi». Sør-Norge valgkrets har nå fått inn 7 representanter på Sametinget. Dette utgjør 18% av representantene. Antallet representanter er beregnet ut fra antallet innmeldte i 2023. Hadde tallene for 2025 blitt lagt til grunn, ville Sør-Norge (Utenfor «Sapmi».) fått 8 sametingsrepresentanter og Ávjovárri valgkrets fått kun 5 representanter.  De som er bosatt utenfor det området i Norge som nå blir omtalt som Sapmi, må kunne omtales som en samisk diaspora i Norge.

3. Valgkretsen Ávjovárri som består av kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger i Finnmark, har nå 16% av de innmeldte i dette manntallet. Ved dette valget fikk valgkretsen inn 6 representanter eller 15% av representantene på Sametinget.

4.  51% av sametingsrepresentantene som ble valgt i 2025, bor i en by; altså en by, ikke en bykommune.

5. 3 av 39 sametingsrepresentanter bor i Indre-Finnmark (Karasjok- eller Kautokeino kommune.) Dette utgjør kun 7,7% av sametingsrepresentantene.
6. 7 sametingsrepresentanter bor i Oslo eller i Lillestrøm, 1 sametingsrepresentant bor i Trondhjem og 3 bor i Tromsø. Sametingsrepresentantene som bor i de nevnte byene utgjør nesten 30% av representantene.
7. Det var 554 kandidater til sametingsvalget 2025. Jeg har gått igjennom listene og sett etter hvor mange av dem som bor i en by og hvor mange av dem som er folkevalgt i kommuner, fylkeskommuner eller inn på Stortinget. Det jeg fant var at 47 personer bor i en by. Dette utgjør 8,5% av kandidatene. Det kan være flere fordi det er noen som jeg ikke klarte å finne adressen til. 51personer av kandidatene var valgt inn enten som stortingsrepresentant, fylkestingsrepresentant eller kommunestyrerepresentant. Blant disse er det minst to fylkesordførere og flere ordførere. Dette utgjør 9,2 % av kandidatene. Det kan være flere folkevalgte som jeg ikke har oppdaget. Dersom jeg hadde tatt med vararepresentantene hadde antallet blitt adskillig høyere.
8. Sametingsmanntallet er hemmelig, så det kan være flere personer enn de tallene som jeg oppgir her for 2025, som er en same.

Regjeringen: 1 same.

Stortingsrepresentanter: 3 personer Fylkesordførere: 2 personer.

Flere ordførere og en rekke fylkestingsrepresentanter og kommunestyremedlemmer. (Vet ikke tallet fordi at sametingsmanntallet er hemmelig.)

Da listene for innmeldte i sametingsmanntallet var lagt ut i Hammerfest kommune, før  sametingsvalget i 2025, var jeg på Rådhuset i Hammerfest og undersøkte hvor mange av kommunestyremedlemmene i Hammerfest kommune som er samer. Jeg fant at litt over halvparten av kommunestyremedlemmene i Hammerfest kommunestyre er samer.

9. 3 av 5 sametingsrådsmedlemmer bor i en by. Kun en av dem bor i Indre-Finnmark. Sametingspresidenten bor i en by. (Sametingsrådet er Sametingets «regjering».)

Konklusjon: Indre-Finnmark og det samiske kjerneområdet har definitivt mistet det samepolitiske hegemoniet til byene.

Når sametingsrepresentantene og de innmeldte i Sametingets valgmanntall i den grad, er urbane og dermed i samme grad, ikke kan sies å være utøvere av en samisk kulturell egenart, og når denne utviklingen bare forsterker seg; hvor lenge kan norske myndigheter finne det holdbart å fortsette å tildele sametingssystemet stadig mer penger og stadig mer makt med den begrunnelse at Sametinget er til for å ivareta den samiske kulturens egenart?

Det er også, med henvisning til denne utviklingen, grunn til å reise spørsmålet om når de ledende, politiske miljøene i Norge kommer til å stille seg spørsmålet om sametingssystemet er blitt en anakronisme (foreldet) og derfor bør avvikles.